Korona og rettsstaten

Posted by , and & filed under Beyond the COVID Curve, Law and Ethics

Tirsdag 24. mars ble den nye koronaloven vedtatt av Stortinget. Dagen før arrangerte Juridisk fakultet og PRIO webinaret “Korona og rettsstaten: hva skal vi med fullmaktsloven”. Arrangementet gikk via Zoom og hadde 600 deltagere. En redigert versjon kan også sees på youtube. Webinaret – som i utgangspunktet skulle spisse kritikken mot lovforslaget – ble i stedet en midtveisevaluering med noen av Norges fremste jurister.

Vi spurte: Hva har skjedd? Hvordan bør loven vurderes? Hvor går vi nå?

Denne bloggen oppsummerer de viktigste diskusjonspunktene fra seminaret.

Illustrasjonsfoto: www.houstondwiattorney.net CC BY

Om lovgivningsprosessen

Et definerende trekk ved vår moderne tid er følelsen av stadig akselerasjon- at alt går fortere og fortere. Når rettshistorien skal skrives om Koronaloven, vil dette også formodentlig være en viktig del av beskrivelsen.

Koronaloven ble koblet sammen i løpet av noen dager. Samtidig bygget den på sentrale elementer fra forslaget til Krisefullmaktslov som var ute på høring høsten 2019.

Det opprinnelige forslaget til «Koronalov», utarbeidet i hemmelighet og fremlagt 19. mars, innebar en omfattende maktoverføring fra Stortinget til regjeringen med hensyn til å tilsidesette eksisterende lovverk og fastsette midlertidige forskrifter for å tilpasse gjeldende lov til ‘koronatiltak’.

Forslaget ble av kritiske røster beskrevet som et historisk avvik med hensyn til Grunnlovens regler for hvordan vi vedtar og endrer lover. Forslaget ble kritisert av jurister, sivilsamfunn og akademia i skarpe ordelag (blant annet her, her, her og her). De viktigste innvendingene var:

  • Prosessen gikk for raskt og var unntatt offentligheten.
  • Hjemmelsgrunnlaget og rekkevidden av fullmakten var uklare.
  • Kriselover som helseberedskapsloven og smittevernloven har allerede inngripende hjemmelsbestemmelser.
  • Det ble derfor stilt spørsmål ved om en fullmaktslov var nødvendig.
  • Man fryktet at Stortinget ville bli redusert til et slags kontrollorgan for myndighetenes kriserespons.
  • Det var lagt opp til for lite gjennomsiktighet i beslutningsprosessene og manglende muligheter for domstolskontroll og kontroll av hvor inngripende dette blir for borgerne.
  • Det ble uttrykt bekymring over hvordan politikere og byråkrati ville kunne anvende loven for ikke-Koronarelaterte formål.

Den 19. mars ble forslaget sendt avgårde til en slags lyn-høring blant fem jussprofessorer, Advokatforeningen, Dommerforeningen og Norges Institusjon for Menneskerettigheter. Denne høringen involverte et meget høyt antall indirekte bidrag fra advokater, byråkrater, dommere, sivilsamfunnsaktører og akademikere. Endringsforslagene fra disse gruppene ble sendt inn 20. mars, og 21. mars vedtok et enstemmig Storting et sterkt endret lovforslag. Andre gangs behandling var 24. mars. Det nye utkastet innebar en sterkt innskrenkning av adgangen til å gi forskrifter, mer omfattende domstolskontroll samt at loven kun skal være gyldig i én måned, med mulighet for forlengelse ved vedtak av Stortinget. Det juridiske Norge sa seg fornøyd både med loven og sin egen innsats (her, her og her).

Debatten om loven og dens konsekvenser må likevel fortsette. Diskusjonen under webinaret la et godt grunnlag for dette. Vi oppsummerer noen av hovedpunktene i det følgende, med utgangspunkt i bidragene til Hans Petter Graver, Adele Matheson Mestad og Jon Wessel-Aas.

Er den vedtatte loven et passende og nødvendig tiltak for å kunne håndtere Koronakrisen?

Loven slik den ble vedtatt varer bare én måned. Denne tidsbegrensningen har sin egen dynamikk: Forskriftsendringer skal meldes, og ting må skje raskt. Bekymringene rundt rettssikkerhet har dessuten nå flyttet seg til kommunenivå, og de mange inngripende hjemlene kommunene har gitt seg selv for å bekjempe viruset. Faren er her at smittervernsloven 4-1 brukes på en for vidtrekkende, ikke faglig forsvarlig og demokratisk utilbørlig måte. Det opprinnelige forslaget hadde en slagside mot det grunnlovsfestede maktfordelingsprinsippet. Loven slik den ble vedtatt ga rom for Stortingsbehandling. Samtidig er det viktig å forstå og diskutere loven i et kritisk menneskerettighetsperspektiv, selv om lovforslaget var klart på at det skal iverksettes i henhold til menneskerettighetene og Grunnloven. For eksempel er det fremdeles en utfordring hvordan man skal kunnne ettergå de menneskerettslige vurderingene som gjøres i forskriftsprosesser.

Vil den reviderte lovteksten garantere mot misbruk i forhold til lovens begrunnelse?

Det ble understreket at alle lover kan misbrukes – det er på en måte rettens natur. I den vedtatte loven inngrepshjemlene fortsatt for vage. Loven kunne dessuten ha vært mer utførlig med hensyn til omfanget av domstolskontroll Det er også en fare for at kombinasjonen av frykt og enighet resulterer i sviktende dømmekraft, noe det at lovforslaget ble forberedt i hemmelighet må sies å være et eksempel på. Det kan stilles spørsmål både ved politikernes og departmentsjuristenes vurderinger her.

Menneskerettighetenes natur blir også tydelig i krisesituasjoner som denne: Det dreier seg om avveininger. Hvor store inngrep kan gjøres i eiendomsrett, bevegelsesfrihet og rett til privatliv under alvorlige kriser? Hva med rettigheter til sårbare utlendinger – blir det enklere å deportere? Misbruk av lovhjemler kan oppstå når slike avveininger ikke foretas. Her må jurister «tørre å være tørre»: Man må skrive seg gjennom juridiske analyser på nøyaktig og saklig vis, for å kunne vurdere de avveiningene som er fortatt. Dette understreker igjen viktigheten av en velfungerende offentlighet og en åpen offentlig og demokratisk samtale, med et sterkt og robust høringsinstitutt for nye lover og aktiv engasjementet av sivilsamfunn.

Dette betyr igjen at ideen om at man må velge mellom demokrati og effektiv smittebekjempelse (fremdeles) er feilaktig. Det oppstår her også et nytt spenningsfelt i møtet mellom rett og politikk: At man på lokalt nivå får utvidede hjemler for å gripe inn i lokalforvaltning, lokalt næringsliv og folks hverdag, kan medføre misbruk ved at at lokalpolitikere som ønsker gjenvalg kan velge en populistisk tilnærming istedenfor det som er faglig forsvarlig.

Foto: Martin Toft/Uniforum

Hva vil de mer langsiktige konsekvensene av en slik kriselov være, og hvordan står den seg i et internasjonalt perspektiv?

Den prinsipielle diskusjonen om loven dreier seg i stor grad om de langsiktige konsekvensene for rettstaten som institusjon. Mens lovgivning produseres i rekordfart, har forvaltningsprosesser og domstolskontroll nesten gått i dvale. Her er det to sentrale tannhjul i rettsstaten som virker mot hverandre og med ulik hastighet. I dagens Europa ser vi en tilbøyelighet til å tilta seg makt. Denne tendensen forsterkes i forbindelse med Koronaepidemien (som for eksempel Orban-regjeringen i Ungarn). Seks stater har allerede meldt om at det gjøres unntak fra menneskerettighetene.

Utfordringen fra et rettsstatlig og rettssikkerhetsmessig perspektiv er at kriselover skaper presedens, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det var aldri på tale å godta unntak fra menneskerettighetene i forbindelse med den norske Koronaloven. Likevel er det en risiko for at vi blir oss selv nærmest på en måte som faktisk undergraver selve limet i samfunnet: Kommunegrenser blir virkelige grenser. Det har allerede oppstått spenninger mellom kommuner, fylker og stat i håndtering av innreiseforbud, karanteneregler og næringsliv. De mest sårbare blant oss, som papirløse innvandrere, har nå et sterkt redusert helsetilbud. Nye asylsøknader blir ikke vurdert. Kvoteflyktningsordningen er satt på vent av FNs høykommissær for flyktninger. Man bør frykte at de langsiktige menneskerettslige, rettsssikkerhetsmessige og rettsstatlige konsekvensene av Koronaepidemien blir betydlige.

Deltagere i webinaret

Share this: